Lese og skrive og regne er bra, men
Statsminister Jens Stoltenberg formulerer i boken ”Samtaler” fra 2009 en del interessante spørsmål: Hvem skulle tro at Telenor i dag skulle ha 120 millioner kunder, bl.a. i Bangladesh, Ukraina og Serbia, når det var kø for å få telefon for ikke så mange tiår siden?
[Kronikør: Kai Lennert Johansen, førsteamanuensis, Høgskolen i Nord-Trøndelag]
Telekommunikasjonsnæringen greide vi ikke å forutse, IT-næringen greide vi ikke å forutse, oppdrettsnæringen greide vi ikke å forutse, og olje- og gassnæringen greide vi heller ikke å forutse.
Hvordan skal vi da greie å forutse de viktigste næringene vi skal leve av i morgen når vi ikke har greid å forutse de viktigste næringene vi lever av i dag? Det vi kan si noe om, konkluderer han med; er at noe av det viktigste vi kan gjøre er å satse på kunnskap.
Men hva slags kunnskap snakker vi da om?
I Kunnskapsløftet for grunnskolen finner vi klare kompetansemål for de ulike fag. Det er i hovedsak de teoretiske kunnskapene og ferdighetene som rår grunnen, og her ligger et syn på kunnskap som noe som først og fremst er målbart og etterprøvbart. Bakgrunnen for denne utviklingen må tilskrives de første PISA-undersøkelsene vi fikk i 2001, der Norge ”sjokkerende nok” ikke lå på toppen innen for ”sentrale skolefag”.
Da ble det ekstra fart i skoledebatten her til lands…
De grunnleggende ferdighetene vi finner i Kunnskapsløftet, og som skal gjelde i alle fag - å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig, å kunne lese og regne, samt å kunne bruke digitale verktøy – skal på en måte gi en slags basiskompetanse i alle fag. Men er dette en tilstrekkelig basiskompetanse for å gjøre elevene til gagns mennesker, for å bruke et gammelt uttrykk, og ikke minst for å gi våre elever den kreative ballast de trenger for å løse morgendagens utfordringer?
Om vi går til ASEM (Asia-Europe Meeting) – som har laget en rapport om Basic Learning - defineres derimot basiskompetanse som kunnskaper og/eller ferdigheter som kommer til uttrykk i ulike menneskelige situasjoner: sosialt, yrkesmessig og fagspesifikt. De lister opp ulike nøkkelkompetanser på linje med de vi finner i Kunnskapsløftet: lese-og skriveferdighet, regneferdighet, IKT-ferdigheter, men har også med ferdigheter i fremmedspråk, entreprenørskap, å lære å lære, og ikke minst etisk og kulturell kompetanse. Med andre ord et mye bredere og mer helhetlig kunnskapssyn. Er det ikke det vi har behov for?
Kultur gir mer oppfinnsomme barn
Det er naturlig i denne sammenhengen å trekke inn noen resultater av den internasjonale forskningen professor Anne Bamford gjorde på kunstfaglig utdanning for UNESCO i 2004. Hun har samlet inn og analysert data fra mer enn 60 land, og hun så på forskjellene mellom undervisning i estetiske fag og undervisning gjennom estetiske metoder, i tillegg til at undersøkelsen viser hvordan estetisk undervisning har positive effekter på hele grunnopplæringen, på lokalsamfunnet og på elevenes sosiale og personlige utvikling.
Resultatene presenteres I ”The Wow Factor”. Estetisk undervisning har sterk positiv påvirkning på barn og unge og på læringsmiljøet. Kunst og kultur i skolen gjør elevene mer oppfinnsomme, styrker motivasjonen og øker sosial og kulturell kompetanse.
Samtidig understreker hun også som et resultat av undersøkelsen at estetisk undervisning må være av god kvalitet og med kompetent personale for å gi de gode positive effekter på barn og unges helse og generelle tilfredshet og motivasjon.
Sats på lærerne
Men fag er ikke tilstrekkelig. Dette understreker også lærerens viktige rolle som den som skal formidle kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Det betyr at vi må sette høye krav til de som skal bli lærere, for vi vil ha lærere med høy kompetanse på de ulike områdene, både de faglige og didaktiske, og som samtidig evner å være kreativ og har de personlige egenskaper som trengs for å være en leder i klasserommet. Det er derfor viktig å lage en god og relevant lærerutdanning med disse ulike kompetansene for øye, og for å gi læreryrket den status det bør ha.
Men gode lærere er ikke en tilstrekkelig forutsetning for å skape gode læringsresultater i skolen. HiNT-professor Eirik J. Irgens og instituttleder Hans Siggaard Jensen ved Learning Lab Denmark peker i en kronikk i Utdanning (nr. 3, februar 2008) på at ”…en rekke undersøkelser har vist at en god skoleorganisasjon med høy kollektiv læringsevne, god kunnskapsdeling, felles planlegging og evaluering, samt ubyråkratiske rutiner er helt sentralt for å utvikle skolens kvalitet.” (Utdanning nr. 3, 2008.)
Det som er viktig for elevenes læringsutbytte er følgelig en balanse mellom den individuelle yrkesutøvelsen og en utviklende fellesskapspraksis.
Skape motivasjon og engasjement
Å bidra til en god og utviklingsorientert fellesskapspraksis vil i vesentlig grad være rektors ansvar, og rektors rolle har fått økt fokus i flere undersøkelser de senere årene. Det synes ikke å herske tvil om at en rektor som er tydelig, involverende, har visjoner og som arbeider aktivt for å styrke lærernes motivasjon og engasjement, i vesentlig grad vil kunne bidra til å skape en god skole med godt læringsutbytte for elevene. Dette er også i tråd med de undersøkelser jeg selv har gjort omkring kvaliteten på organiseringen av musikkundervisningen blant ungdomsskolene i Trøndelag.
Gode planer, relevante kompetansemål, engasjerte og dyktige lærere sammen med tilsvarende rektorer er av vesentlig betydning for å utvikle elevenes kunnskaper og kreativitet, for å gi dem et best mulig læringsutbytte i vid forstand.
Kjernen til læring ligger i elevenes motivasjon og engasjement. Det viser mange undersøkelser. Dette krever varierte arbeidsmåter, relevant faglig innhold og ikke minst god faglig og emosjonell støtte fra lærer. Elevene må altså ikke bare få mer teoretisk læring, men også få arbeide med praktiske og estetiske fag. Slik kan vi skape god læring i skolen og gi våre elever den selvtillit, de kunnskapene og det læringsutbyttet både de selv og det norske samfunn har behov for.