Arendalsuka - en reiseskildring
Av Terje Lindberg, styreleder
Jeg husker som barn det å dra på Namsosmartnan. Regntunge og folketomme gater i Namsos var forvandlet til solfylte, folkefulle, gater rundt Festplassen. Boder med spekepølser, sukkerspinn og fargerike parykker. Spåkoner inne i campingvognas mørke og Odd Grythe skinne på scenen. Det hele var svimlende. Og så Hugos Tivoli. En blinkende, snurrende, kakofonisk drømmeverden. Advarselen fra Arne, kameraten min oppe i bygda, forsvant i vrimmelen: «Husk at namsosingan tar lua di!»
Det er med en litt svimlende martnasfølelse jeg setter meg i bilen og kjører fra Arendal til Asker. Jeg har vært på en meningsmartna, og setter på NRK Jazz for å samle tankene. Dette var det jeg tenkte på veien hjem: Det er fantastisk å kunne shoppe rundt i over 2200 ulike arrangementer. Bare vandre rundt i Pollen sammen 200 000 andre. Passere skeptisk og interessert 200 stands, og rett og slett bare være i dette hektiske og kakofoniske universet noen få dager i august. «Demokratiets dansegulv». «Demokratifestival». Jo, helt sikkert.
Det er også et marked der private tilbydere pitcher løsninger på «wicked problems» til det offentlige. Det er derfor helse og beredskap topper listene over temaer under Arendalsuka. Ikke for det, vi i Kulturskolerådet er jo også der for å gjøre oss relevante som samfunnsutviklere og problemløsere.
Jeg tenkte takk til administrasjonen for de oppgavene og den tilliten vi i styret fikk på scenen.
Tonje Såkvitne tok plass i panelet: «Innenfor – utenfor: Barn og unges kulturbruk». Der kom ordførerens stemme frem: «For hver krone vi bruker må vi løse minst tre problemer».
Det er en påminnelse om at kulturskolen er en tjenesteleverandør i kommunen og inngår i en helhet. Det er også en påminnelse om at kommuneøkonomien ser ut til å etablere en ny normal og vi snakker om «stille kutt» - ingen nedtrekk på budsjettet, men pengenes verdi synker og handlingsrommet blir mindre. Det påminner oss også om at de lovpålagte tjenestene som kulturskole og bibliotek over tid hatt svakest økonomisk utvikling sett opp mot andre kulturtiltak. Det blir trangere, og Opplæringsloven har ingen definisjon på hva en kulturskole er. Det bestemmer til enhver tid kommunedirektørene.
Det peker mot neste debatt som styret deltok i: «Kultur virker – i arbeid, helse og stedsutvikling». Der var Åshild Pettersen som satt oss inn i et nordlig perspektiv med hennes erfaring som fylkespolitiker. Det er dette vi tror på: kultur virker! Og det å argumentere ut fra kulturskole som investering, og ikke bare utgift, blir viktig frem mot kommune- og fylkestingsvalget neste år.
Dette tema ligger også under debatten jeg fikk lede: «Trenger vi mer statlig styring av kulturfeltet». Her igjen må jeg takke administrasjonen for at de fikk inn helt sentrale stortingspolitikere, medlemmer av Kommunekommisjonen, interesseorganisasjoner og lederen for NOU-en «Musikklandet».
Det er en gave for en debattleder: de store og prinsipielle spørsmålene på scenen. Jeg var likevel spent på om vi fikk publikum i teltet på et kveldsarrangement, men joda, publikum kom, og hva sa de? Ja, til mer statlig styring! Og panelet sa vel «sett kommunene fri med mindre regler og mer penger fra staten».
Hektiske dager. Du rekker egentlig ingenting hvis du vil nå alt. Heldigvis hadde vi en felles oppsummering på ettermiddagen. Der delte vi hva vi hadde opplevd, og hva står igjen derfra: Lanseringen av NOU 2026:10 – Fellesskolen! Her så vi et landskap åpne seg for oss, nemlig gjeninnføringen av estetiske fag i skolen. Nå skal vi lese grundig og administrasjonen skal delta i høringen og kulturskolen kan ta på seg nye oppgaver. Eller kanskje er det sånn at kulturskoler allerede er i gang med dette arbeidet.
For at styret skal være sterkere i vårt politiske arbeid må vi få inn gode eksempler fra kulturskolelandet, og jeg vil utfordre administrasjonen fremover til systematisk å hente inn «best practice».
Arendalsuka er et gesamtkunstwerk av stemmer, blikk og kropper i stadig bevegelse. Klisjeer, skinndebatter, manipulasjoner, banaliteter og originalitet, oppriktighet og innsikt. I det jeg nærmet meg Asker tenkte jeg, hvor var det ekte stemmene i dette koret? Jo, på to steder for meg.
Det ene var Taternes Landsforenings arrangement: «Fra fornorskning til forsoning - hva trengs for å bekjempe antisiganisme i det norske samfunnet?». Det å høre hvordan det er nederst ved bordet og råskapen i statens politikk overfor de reisende er tungt å fortelle og tungt å ta inn over seg. Her har vi alle et moralsk imperativ: Gjør noe!
Jeg er veldig glad for det arbeidet som administrasjonen gjør over for samer og norske minoriteter. Der ligger det mye utviklingspotensial og politisk gjennomslag for oss her. Det gjorde at jeg med selvtillit kunne presentere meg for lederen for det nye kompetansesentret for fornorskning og urett, Ketil Zachariassen, og si at kulturskolene har mange nøkler til å låse opp dører til lokalt forsoningsarbeid og være med på reparasjon av urett og overføre kulturkompetanse før den forsvinner.
Svaret? En invitasjon til å komme med høringssvar til dere første rapport. Nå skriver administrasjonen på den, og jeg er glad for at vi gjør noe overfor de som virkelig behøver det. Vi er jo en kulturskole for alle.
Sånn, da går jeg ut av bilen og skriver noen ord. Jeg var forresten på Namsosmartnan som ung også, men det er en helt annen historie.