- Kulturskolene må bli bedre til å kommunisere sin relevans
KRISTIANSAND: Det er ikke bare pris som ekskluderer store grupper fra kulturskolen. Kulturskolene må bli bedre til å kommunisere sin relevans.
Det er en del av konklusjonen i rapporten som Agderforskning nå legger fram. "Inkluderende kulturskole - utredning av kulturskoletilbudet i storbyene" er rapportens tittel.
I rapporten oppsummeres det videre at det er skrevet mye om at de høye prisene er den store barrieren for inkludering i kulturskolen. Lange ventelister presenteres også som et ekskluderingsproblem. Nye forskningsresultater nyanserer dette bilde, og konkluderer i stedet med at kulturskolens største utfordring er å kommunisere sin relevans, og utvikle en merkevare som klinger blant barn og unge som kommer fra andre segmenter enn de som i størst grad bruker kulturskoletilbudet i dag.
"Det største problemet til kulturskolene er at de simpelthen ikke vurderes som et relevant fritidsalternativ av de fleste barn og unge (eller deres foresatte). Kulturskolen føles i dag først og fremst som relevant for barn og unge fra familier hvor de foresatte har høy utdanning og som «sender» barna i kulturskolen for at de skal bli kulturelt beriket", heter det i ei pressemelding som er sendt ut i forbindelse med at rapporten offentliggjøres.
Agderforskning publiserer altså nye forskningsresultater som nyanserer gjeldende antakelser angående ekskludering i kulturskolen. Basert på en større spørreundersøkelse blant foreldre med barn i kulturskolen og foreldre med barn i grunnskolen som ikke benytter kulturskoletilbudet gjøres følgende konklusjoner:
-
Det er store skjevheter blant brukerne til fordel for foresatte med høy utdannelse (over 88 prosent av foreldrene har slik bakgrunn).
-
Det er svært lite kunnskap og bevissthet om kulturskoletilbudet blant de segmentene som ikke bruker tilbudet; det er ingen «snakkis».
-
Pris oppleves som en barriere, men foresatte som ikke har barn i kulturskolen er lite informert om friplassordninger og andre moderasjoner. Alle byene har ordninger som fanger opp de med lavest betalingsevne. Det er derfor for enkelt å redusere problemet med ekskludering fra kulturskoletilbudet til kun et spørsmål om pris.
-
Elever med ikke-vestlig kulturell bakgrunn er ikke spesielt underrepresentert i kulturskolen. Denne gruppen er tilfredsstilt med tilbudet og etterspør ikke et spesifikt etnisk tilbud.
-
Konfrontert med innholdet i tilbudet svarer de fleste, både de med barn i kulturskolen og de som ikke har det, at dette er tilfredsstillende.
I pressemeldingen hevdes det videre at resultatene stiller store spørsmål ved hvordan kulturskolene drives i dag:
-
Utfordringen er hverken selve tilbudet, tidspunkt og lokalisering eller pris, men hvordan kulturskolen kommuniseres. Kulturskoletilbudet er ikke en merkevare som klinger blant de barn og unge (og deres foresatte) som befinner seg utenfor det segmentet som bruker kulturskolen i dag. Kulturskolen som fritidstilbud er simpelt hen ikke på folks «radar».
-
Det vedvarende fokuset på ventelistene fra Kulturskolerådet og andre er en avsporing av debatten rundt inkludering. Lange ventelister behøver ikke å være en indikasjon på at kulturskolen fungerer ekskluderende. De som står på venteliste har høyst sannsynlig den samme demografiske bakgrunnen som de som bruker tilbudet. Ventelistene kan i stedet fungere som en sovepute som gjør at kulturskolene ikke tar inkludering tilstrekkelig på alvor, de har jo fullt belegg uansett. Utfordringen for kulturskolene er å utvikle en merkevare som større grupper av unge mennesker kan identifisere seg med.
-
Mangel på relevans stiller store utfordringer til ledelsen for dagens kulturskole. Hvordan jobbe mer proaktivt mot (store) ekskluderte grupper for å gjøre tilbudet mer relevant. Kulturskolene gjør dette til en viss grad i dag gjerne finansiert gjennom tilleggsstøtte fra blant annet Utdanningsdirektoratet – men det virker ikke som at dette implementeres godt nok i kjernevirksomheten.
-
Er kulturskoleledelsen rede til å prioritere inkludering? Det å balansere talentutvikling og et skole-tilbud på den ene siden og inkludering og et fritidstilbud på den andre siden er en stor kulturell lederutfordring for kulturskoleledelsen.
Rapporten er ført i pennen av prosjektleder Egil Bjørnsen (PhD), seniorforsker Agderforskning, på oppdrag av Trondheim kommune, ved Berit Kirksæther, rådgiver ved Rådmannens kontor. Prosjektet er finansiert av KS sitt program for Storbyrettet forskning.
Prosjektet har bestått av fire komponenter:
-
En kartlegging av kulturskoletilbudet i de fem storbyene (Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand).
-
En kartlegging av hvilke sosioøkonomiske grupper som bruker kulturskolene og hvem som ikke gjør det
-
En kartlegging av hva som fungerer som barrierer for bruk
-
En ytterligere analyse av innvirkningen av nylig iverksatte inkluderingstiltak i Trondheim kommune.
Det empiriske materialet er basert på nettbasert spørreundersøkelse blant foresatte med barn i kulturskolen, og et utvalg foresatte med barn i grunnskole. Spørreundersøkelsen ble komplettert med tre fokusgruppeintervjuer med foresatte uten barn i kulturskolen med røtter i ikke-vestlige land.